Hva får fuglene til å slutte å synge? Og hva er en kontroversiell livskavalkade? Det sistnevnte betegner det emosjonssammensuriet som overvelder oss når vi tross dette ubehaget, allikevel lar fortiden innhente oss for å tydeliggjøre mye av det vi har greid å snuble oss gjennom på denne kronglete veien. Livet passerer i revy når vi blant annet ser tilbake på de 23 følelsesspekkede episodene vi har utgitt i forkant av denne. Det gjøres ved hjelp av trailerne vi har laget til hver episode, gjennom samtaler oss to imellom, pluss at du vil få presentert flere dikt som ble skrevet både før og etter at de diagnostiske brikkene falt på plass.

Denne reisen har vært preget av mye ekstremvær, og de hyppige stormene har vært voldsomme. Det er først og fremst de mangfoldige kalle dusjene som forårsaker flom. Men noen ørsmå spirer av håp som igjen resulterer i beskjedne gledesstråler, er også bidragsytere i den forstand at de iblant får noen lag med is til å smelte. Selv om det kan være forløsende der og da når de indre demningene brister, så er det krevende å få kontroll over flommene når de øker i omfang. For store skred er skremmende.

Å dypdykke i fortiden har både vært en forbannelse, en viktig vekstprosess, samt en nødvendighet for å takle nuet. Men så er det på tide å vende blikket fremover. Ja hvis vi får anledning til å tilrettelegge for en fremtid da. Vi er utslitt av å navigere uten kart og kompass. Lei av å manøvrere oss rundt i hinderløyper som ikke tilrettelegges. Vi kan ikke bygge broer før flere først blir med på å rive murer. Vi trenger dessuten at noen slukker ulmebrannene på den overgrodde kjærlighetsstien vår. Først da, kan flokene løsne, og brikkene falle på plass. Opprydning kan være utfordrende, skjønt alternativet er verre. For at vi skal nå frem, må også andre våge å se seg tilbake. Det er for sent å lytte til sangen etter at tonene har dødd ut.

Nevnt i denne episoden er også låten vår «Tåreslør», som ble til på grunn av denne podkasten: https://song.link/2wrctsmxwvgnw

Kapitteloversikt:

00:00 Om episode 24

02:49 Fra et ørlite håp til bunnløs fortvilelse

23:52 Når trådene floker seg til

45:01 Ulmebrann på overgrodd kjærlighetssti

1:09:18 Ruvende fjell og bunnløse tjern

© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine Tiriell & John André Lium-Netland/A-Pro Studio

Hvordan kan stigmaer og fordommer resultere i farlige selvoppfyllende profetier? Hvorfor fortsette å kjempe når det ikke finnes belønninger som er store nok til at det er verdt kreftene? Hvorfor ta kampene når man ikke får noe igjen fra de som tar ens mentale krigføring som enten en selvfølge, eller anser det som et selvvalgt overskuddsprosjekt? Hvorfor strekke ut en hånd når den ikke gripes? Hverken for å unngå at man faller utfor stupet, eller for å la en gi støtte? Hvorfor ruste seg for en ny dag med sjelelig smerte som er påført av de samme som ikke vil ta jobben med å lindre den? Hvorfor skal vi utsette oss for alt dette når det er mulig å forsvinne?

Det er ikke tilfeldig at vi utgir vår 23. episode den 10. september, som er Verdensdagen for selvmordsforebygging. Det er sjelden at folks tanker synes utenpå, eller at man kan basere tolkninger på ytre faktorer. Så den eneste måten å finne ut hvordan noen egentlig har det, er å spørre. Berøringsangst kan øke selvmordsrisikoene, mens mental tilstedeværelse kan forebygge.

Det har kommet et kjølig høstdrag i luften, noe som er et tegn på at vi tross alt har overlevd sommeren. Men til hvilken pris? Batteriet er nesten flatt, og lysene har nærmest brent ned. Det sies at man blir klok av skade, men av skade blir man skadet. Skjønt selvrefleksjon i den fasen en påføres skade, kan derimot gjøre en klok. Styrke omhandler ikke først og fremst evnen til å holde seg oppreist, men å reise seg igjen etter å ha falt. Det krever både fysisk og mental styrke for å få noen på beina igjen også, skjønt selvtilfredsheten over å ha vært til nytte ved å ha utgjort en forskjell, vil sannsynligvis oppveie. Det er uansett tyngst å være den som ligger nede. Særlig hvis håndsrekninger ikke gis. Skal vi forbli i mørket vårt som vi i det minste kjenner godt nok til å kunne orientere oss i? Eller våge å ta imot bistand til å kanskje åpne døren i enden av denne mørklagte og svingete korridoren som mangler ventilasjon? Vi kan ha mye å vinne, men også alt å tape. Det er på tide at folk fjerner skylapper og merkelapper. For alle er mer tjent med en utvidet horisont, enn et innsnevret synsfelt. Det er mer hensiktsmessig å tenne nye fakler i kulden og mørket, enn å tolke kun ut ifra det som synes i nøkkelhullet.

Kapitteloversikt:

00:00 Om episode 23

02:23 Flatt batteri og nedbrente lys

24:14 Skylapper og merkelapper

46:31 Å kun bli sett gjennom et nøkkelhull

© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine Tiriell & John André Lium-Netland/A-Pro Studio

Tror du på andres spøkelser? Ja i den forstand at du tar folks opplevelser på alvor uten å fordømme eller båssette? Har psykiatrien blitt mer opptatt av å stille diagnoser, enn å fokusere på adferdsårsaker? Hvordan har man kommet dit at berøringsangsten har blitt livstruende? Medmenneskelighet omhandler tilstedeværelse og ivaretakelse, ikke prestasjon.

Sommeren 2025 er på sitt heteste, noe vi hovedsakelig bare får tatt del i på innsiden av åpne vinduer grunnet minimalt med assistentbistand. Når folk blendes av solen og er mer opptatt av sommerværet enn været på innsiden, så oppstår det igjen sommerkulde i solsteiken. For stormene som herjer innvendig, stilner ikke nødvendigvis selv om det serveres solskinnshistorier. Snarere tvert imot. For når sosiale medier nok en gang flommer over av vonde triggere, brister den indre demningen. Tårene brenner i solen, men vaskes bort i sommerregn. For da minsker kontrastene, og det føles ikke like ensomt å forskanse seg inne. Tiden går, og det er ikke gitt at livet består. Men noen kjærkomne breaks ifra hverdagen, minner oss på hvordan det var å leve. Skjønt det å bare få en liten smak av noe man lenge har hungret etter når man ikke vet om anledningen byr seg igjen, gjør noe med en. Dessuten er ikke alle smakebiter fra fortiden, av det gode slaget. Selv om vi omsider har møtt på en positiv kommunal instans, så kan det hende at tiden har gått ifra oss. For det kan være at stien vår har blitt så overgrodd at den ikke lenger er fremkommelig.

Kapitteloversikt:

00:00 Om episode 22

02:23 Spøkelser på høylys dag

22:25 Sommerkulde i solsteiken

45:38 Får vi gått videre før alt er kjørt?

© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine Tiriell & John André Lium-Netland/A-Pro Studio